Idag ble jeg påminnet om hvor utrolig lite kult det er å dø i rollespill. Etter nesten 2 timers kamp mot oddsene, og utrolig leie enkelt-runder som bl.a. innebar at jeg (presten) løp rundt og vekket opp folk som sovnet eller var skadet, så tapte vi. Teknisk sett døde jeg ikke, siden de onde dudesene vekket meg opp igjen etter jeg gikk i bakken, men det føltes sånn.
Vi hadde slåss oss gjennom 10-12 vakter av ymse slag, bl.a. en gammel vakt med en panter, og kommet til cellen der kompisen vår lå fastspent i en torturinnretning. Der ventet 2 vakter, en sint liten dverg, og en gummel magiker med ravn på skulderen.
Første runde endte med at halv-orken vår (hendig kallt Squeaky) ble slått rett i bakken, den korde-behengte småtyven vår sovnet på magisk vis, og jeg ble hardt skadet. Neste runde frisket jeg opp Squeaky, som gikk i bakken igjen etter et leit slag, og sånn fortsatte det i 6-7 runder til, der folk gikk opp og ned som nikkedukker, til jeg og tyven gikk i bakken samtidig, og Squeaky hadde kastet i seg siste dose med healing.
Igjen sto kun den kjipe hardt skadete dvergen med kjempeøksen sin, og hans magikerkompis. Da bestemmer de onde DD gudene at dvergen skal trille 20, for så å treffe igjen (crit..), og han får trippel skade på Squeaky. *BAM* … *hyyl* .. *faaaen*
Nok en rockeaften med Dungeons & Dragons.
R.I.P. Squeaky
Kommer til å savne Squeaky, han var en kjempekar, og glad i drikke 🙁